For seks år siden skulle Irene oppleve noe av det fineste i verden, å få barn. Men opplevelsen ble ikke slik alle andre pratet om, det var ikke bare røde roser og en tid fylt med glede og kjærlighet. Det var noe annet som hadde tatt over for henne, nemlig fødselsdepresjon.
Hvordan skulle hun håndtere dette og hvordan skal hun klare å ta vare på familien når hun ikke klarte å ta vare på seg selv. Disse spørsmålene spurte hun seg selv hver dag. Helt til hun en dag bestemte seg for å ta tak, gjøre noe, prøve å bli bedre, søke hjelp. Og det gjorde hun.
Begynte smått
Irene forteller at hun aldri har vært et treningsmenneske, og derfor ikke var bevisst på alle fordelene som kommer med trening og bevegelse. Men hun visste at hun måtte komme seg ut av huset og gjøre noe. Da begynte hun å gå.
— Jeg ble kjent som dama med den hvite vogna. Jeg gikk den samme runden hver dag. Igjen og igjen og igjen. Jeg gikk for å få tankene over på noe annet. Til slutt så begynte det å ta overhånd og bli for mye gåing, begynner Irene å fortelle.
— Jeg søkte hjelp fra profesjonelle, hvor jeg fikk pratet mer om følelsene mine og hvordan hverdagslivet er. Her fant vi fort ut at jeg måtte bytte jobb. Jeg var i en jobb som jeg overhodet ikke trivdes i. I dag har jeg en jobb jeg elsker innen rusomsorgen, sier hun smilende.
Les også: Helsenorge – Psykisk helse
Fikk smaken på mestringsfølelsen
Irene hadde aldri vært mye på treningssenter og det føltes skummelt å ta det steget og gå inn den døra. Tankene var ofte; «nei, jeg må bli veltrent før jeg melder meg inn på treningssentret» eller «jeg er ikke sånn sporty type». Etter hvert skjønte hun at det kun var unnskyldninger og at hun ikke kunne bli veltrent uten å faktisk trene.
— Jeg fikk endelig den dytten i rompa som jeg trengte fra min svoger. Han tok meg med på Sense og vi begynte å løpe sammen. Det var ekstremt tungt i starten, men jeg merket at det ble bedre og bedre for hver gang. Det ble lettere og lettere, og jeg kunne løpe lenger og lenger. Da fikk jeg mestringsfølelse. Man kan si at den mestringsfølelsen ble avhengighetsskapende, på en god måte, forteller Irene med glimt i øyet.
Mestringsfølelsen førte til at Irene satt seg noen mål, både langsiktige og kortsiktige. Hun ville delta på løp; halvmaraton og maraton. Hun begynte å trene til det, deltok på noen løp og fikk enda mer mestringsfølelse. Du kunne se at hun strålte av treningsglede, men det var ikke alltid like lyst på innsiden.
Hvordan var det egentlig bak masken?
—Det er nok mange som blir overrasket av å se mitt ansikt på en slik artikkel. Ikke mange vet hvor dårlig jeg egentlig var. Jeg var flink til å smile og være positiv, og spille ned hvor vondt jeg hadde det. Det er sårbart å dele det her, men det er så viktig å snakke om det. Vi har alle våre kamper, og vi kan kjempe de kampene sammen. Støtte hverandre og heie hverandre frem, sier hun.
Det begynte endelig å løsne litt for Irene. Hun hadde funnet løpeglede, satt seg mål og begynte å mestre de fleste rollene i livet sitt. Helt til dagen hun brakk beinet. Da føltes det som om alt skulle rakne for henne igjen.
—Det var ekstremt tungt. Det føltes som at alt jeg hadde jobbet for ble tatt bort i en sving. Men heldigvis var jeg såpass sterk i både kropp og sinn at jeg klarte å fokusere på det positive. Nå måtte jeg finne en annen måte å få mestringsfølelse og få de endorfinene jeg var så avhengig av.
Irene måtte begynne med rehabilitering for å kunne ta på seg løpeskoene igjen. Det var alltid sluttmålet: Å kunne løpe igjen. Men det ville hun aldri få til hvis ikke hun trente opp beinet sitt på nytt.
Les også: Kari snudde livet på tre uker
—Styrketrening, ja det var nytt for meg. Jeg hadde aldri løftet, nei ikke en gang luktet på vekter før, sier hun lattermildt.
—Så her ble jeg kjent med Karsten. Karsten var ny PT her på Sense, og vi klikket kjempebra. Han hjalp meg å finne gleden med trening og jeg merket fort at jeg ble sterkere og sterkere. Han så meg. Den masken jeg var vant til å ha på, rev han rett av meg. Han lærte meg å bruke følelsene i treningen, pushet meg ekstra hardt når jeg ikke trodde jeg kunne mer, og stoppet meg fra å slite meg selv helt ut, forteller hun.
Begynn med å møte opp
Når Irene ser tilbake på tiden der fødselsdepresjonen var på sitt verste er hun stolt over seg selv og at hun kom seg ut av det. Hun forteller at hun aldri kommer til å bli kurert, det kommer alltid til å være vonde og gode dager. Men det er opp til deg selv hvordan du velger å håndtere det. Hun valgte å kjempe. Kjempe for bedre psykisk helse, kjempe for et bedre liv, kjempe for å bli et bedre menneske. Det kjemper hun for hver dag. Ett steg av gangen.
—Mitt beste tips til deg som sliter er å bare møte opp. Kom til Sense, eller kom til inngangspartiet. Her vil du bli møtt med åpne armer av de fantastiske folkene som jobber her. De har null forventninger til deg, og de vil kun det beste for deg. Det er ingen som kommer til å tvinge deg til å løpe på mølla eller ta 100 burpees. Vil du bare ha noen å prate med, eller noen til å vise deg litt rundt på sentret, så er det her du kan få det, sier Irene smilende.
Nå kommer Irene til Sense hver dag og trener. Om det er i 10 minutter på mølla eller 2 timer med full treningsøkt så har hun satt seg mål om å møte opp hver dag.
—For å være helt ærlig så har det vært noen ganger hvor jeg har kommet hit, gått inn døra og tatt av meg skoene, for å måtte ta de på igjen og dra. Fordi jeg har hatt en skikkelig dårlig dag. Men da har jeg i hvertfall prøvd, og det er godt nok.
